Dag 116

Jeg sitter her i senga (sjokk) og stirrer ned i den halvtomme, halvlunka koppen med meksikansk tomatsuppe og hører på julesanger. Det er noe med julesanger. Hvis man ikke er hjemme blir alt så trist og man begynner å savne de man pleier å være med i jula. Når man er hjemme og hører på julesanger og har de man er glad i rundt seg, da er det bare en brikke som passer inn i puslespillet. Her oppe er det mange brikker som mangler.

Jeg vil si det begynner å bli litt trist her oppe nå. For min del. Jeg veit det bare handler om eget initiativ, og jeg er skyld i det selv. Men jeg klarer liksom ikke å være sosial med folk. Det er liksom tryggest og best og bare se på filmer og serier på PC'en og slippe å tenke. Det jeg tenker på fortida er for det meste Jon Henrik. Tida fra forrige perm til julepermen ble overraskende lang og kjip... Merker at det ikke er lett å være så langt i fra han. Jeg vil egentlig ikke tenke det, men jeg tenker det fordet, jeg prøver å skyve tanken ut av hodet. Men akkurat nå angrer jeg litt på at jeg er her inne. Det er veldig dumt å tenke det nå. I dag er dag 116 her oppe og det er lenge igjen til dimm. Hvis jeg skal gå rundt å ikke ville være her i ca 200 dager til blir det ikke pent.

Sånn, da fikk jeg ut det. For alt jeg vet har jeg dytta det litt fra meg i morra. Eller over jul. De neste to ukene blir nok ikke akkurat de mest produktive. Mønstring er vist nok max HATtjeneste.