Hverdagen som sykemeldt (yolo)

Jeg tenker veldig mye på det valget jeg tok om å reise hjem, og noen ganger angrer jeg. Det er så teit å begynt på noe og ikke ha fullført det. Jeg tok permisjon fra sykepleien for å dra i militæret, jeg kunne vært over halvveis i sykepleierstudiet nå. Men nå sitter jeg her og ikke har jeg fullført førstegangstjenesten og ikke er jeg halvveis sykepleier. Noen ganger tenker jeg at jeg skulle blitt. Biti tenna sammen prøvd å være blid og fornøyd og humpe rundt på krykker. Jeg hadde ennå ikke vært ferdig med å spørre folk om hjelp i messa, eller spørre om noen kunnen hjelpe meg med noe tungt. Jeg måtte spørt om kjøre overalt. Og jeg veit at folk hadde blitt lei. Holmen er en byrde. Ja, for det var dessverre det jeg følte. Jeg hater å spørre om hjelp, selv når jeg er funkjsonsfrisk. Jeg savner uniform jeg savner GRU (ja, du leste riktig). Når jeg ser soldater på perm angrer jeg skikkelig. For alle er så stilige i uniform. Og jeg syns at jeg også var det. Jeg savner 213, det beste rommet på Lahaugmoen. Også savner jeg å ha rutiner. For nå flyter dagen utover i en seig røre, uten struktur eller orden. Noen dager står jeg opp kl 8 andre dager ikke før 10-11. Alt er totalt kaos.

Så akkurat nå er livet mitt ganske meningsløst. Jeg har Theo, verdens søteste hund som jeg koser og klapper og duller med. Han ligger forran ovnen, og jeg ligger i sofaen. Så er vi daffe, slappe og late sammen. Det hender jeg må opp for å legge i ovnen. Noen ganger gidder jeg ikke det, så da brenner det ut, og jeg må fyre opp på nytt... Det er ikke alltid jeg gidder det heller, og lar mamma ta det når hun kommer hjem.

I går var jeg og Theo i Drammen. Jeg skulle hente en del til pappas hjullaster for han, så da tenkte jeg at jeg like gjerne kunne ta med bikkja i stede for at han skal ligge å kjede seg hjemme. Han syns alltid det er gøy å sitte forran og se ut av vinduet. I dag skal jeg ingenting. Tenkte å prøve å bli ferdig med strikkeprosjektet jeg driver med. Kan ikke si hva det er ennå, mye mulig noen som leser denne bloggen ikke kan vite hva det er. Også har jeg planer om å tråle Netflix for krimserier og se alt som finnes.

I dag har jeg to uker igjen på krykker hvis alt går etter planen. Til fredag skal jeg på CT og når resultatet der er klart får jeg endelig vite hvordan framtida ser ut. Jeg kan nesten ikke vente med å begynne å jobbe og trene. Det verker i alle armer og bein etter å gjøre noe fornuftig og meningsfylt. Jeg krysser armer, bein og krykker og håper jeg blir kvitt de om to uker!

Til våren skal jeg nordover igjen. Det bestemte jeg meg for allerede før jeg dro derfra. Jeg må se disse folka igjen. Det er masse bra folk som jeg ikke akter å la forsvinne ut av livet mitt på en så tragisk måte. Jeg savner dere alle sammen!! Og skulle gjerne vært sammen med dere og gjort det dere gjør, samme for kaldt, vått, kjedelig eller slitsomt det måtte være.

Det ble mye tekst i dag. Hadde en del på hjertet som måtte ut. Håper jeg har litt mer bilder etterhvert. Det er liksom ikke så mye å ta bilde av her, det er liksom bare meg, og det kan bli litt for mye av det gode!

Hadet!