Sitronsaftkuren

Ja, så var det denne bloggen da, som jeg tenker på hver dag, men aldri får satt meg ned og skrivi på. Uka som var har vært den mest innholdsrike uka siden jeg kom hjem for akkurat en måned siden (25. januar). Jon Henrik har hatt perm så han har jeg sett litt til gjennom hele uka, Marie, min kjære søster som skrev forrige innlegg hadde bursdag, vi fikk besøk av slektninger fra Vestlandet og vi (Jon Henrik og jeg) kjøpte ny bil.

Du syns dette var mye, bare vent. Jeg fikk besøk av min kjære ex-medsoldater og navne søster Kjersti Skovli som tok med seg noe interresant inn i dette gardshuset. Nemlig en detoxkur. Dette var noe hun drev med forrige uke, og jeg ble selvfølgelig inspirert og slang meg litt impulsivst på trendbølgen og satte i gang med Sitronsaftkuren på torsdag. Det er helt utrolig hvor mettende denne blandingen av sitronsaft, cayennepepper, vann og en spesiallaget sirup er. Man skal da drikke to liter om dagen.

To liter. Det er jo ikke mye, men jo jeg lover deg, jeg sleit med å få i meg alt. Jeg måtte jo konstant drikke hvis jeg skulle få i meg alt. Jo lengre jeg sov om morran jo kortere tid hadde jeg på å drikke opp disse to literene. Dette fikk jeg smertelig erfare ved at jeg måtte styrte en halvliter før jeg la meg sammen med en kopp te og en del vann og våknet av at blæra mi nesten sprakk i 3 tida. Kult.

Så kommer vi til den kjipe delen av denne kuren nemlig det faktum at man ikke skal konsumere fast føde. No. Zero. Nada. Null. Niks. Kun denne drikken, grønn te og vann. Jeg har aldri tidligere i mitt lange liv fått så mye vann i munn når mamma har laga middag som på fredag, aldri har lasagne lukta så godt! Så der sitter jeg rundt middagsbordet og nipper til min brun-oransje detox-drikk mens resten av familien og besøket dytter innpå med deilig hjemmelaga lasagne. Det har aldri vært så irriterende å høre folk si "Mmm, dette var virkelig godt!" Opp til flere ganger.

Hensikten med denne kuren er altså å rense kroppen og kanskje hovedsakelig fordøyelsessystemet. Når man da kun drikker væske kan man jo forestille seg hvordan det blir i traumene til slutt. Jeg skal ikke beskrive i detaljer, men jeg kan si at det var ubehagelig. Det ideelle er å gå på denne kuren i 10 dager, det "finnes" også en femdagers variant. Så mot slutten av den tredje dagen satt jeg i armkroken til Jon Henrik og så på film, etter at jeg hadde hjulpet Marie med å lage kjempegod tapas mat til hennes bursdagsgjester, noe Jon Henrik gledelig og svært ivrig konsumerte og lot meg vite hvor godt det var. Det var da jeg tenkte. "10 dager! Seriøst. Med den magen og den lysten etter mat?" Jeg veit jeg er svak, det er akkurat disse tankene man skal klare å dytte vekk, men jeg klarte ikke. Mat er så mye mer en noe livsnødvendig. Det er også kos og hygge, en viktig del av noe sosialt. Så der og da bestemte jeg meg for at det var nok. Nok for denne gang.

Denne uka skal jeg kaste krykkene, jeg er spent på om jeg husker hvordan man går vanlig. Etter 14 uker med halting og åtte uker på krykker...

God natt!

Bildene:
Min flotte og kjekke kjæreste i Gardens permuniform.
Marie og min kusine Lea da vi feiret begges bursdag på mandag.
Den elskede og hatede Sitronsaftkuren
Snille venninner som kom med kake kl 24 på Maries bursdag og Marie som spiser kaka
Og selvfølgelig min buddy, Theo og hans venn frk Pus.

Jeg, eller Marie

Ja, nå må jeg si jeg føler meg ganske så viktig. Når man skriver gjesteinnlegg på en blogg er man ganske viktig, er man ikke? Eller, egentlig er jeg vel bare den samme Marie jeg alltid har vært, ikke mer eller mindre viktig selv om jeg skriver et gjesteinnlegg på min søsters blogg. Det artige er jo at Kjersti også skriver på min blogg som du kan finne her.

Jeg er da Kjerstis største lillesøster, for de av dere som ikke kjenner meg(De folka oppi nord, som Kjersti stadig vekk sier hun savner, for eksempel). Jeg sitter her i stua hjemme, klokka er 18:45 og jeg har allerede tatt på meg pysjen, klar for å sove snart. Nei, nå ljuger jeg, for jeg har fremdeles på meg pysjen fra i natt. Uff, sier kanskje du. Jaja, sier jeg. Nå blir dere kjent med den surrete (autokorrekt ville endre dette ordet til sutrete, men det er ihvertfall noe jeg ikke er!) og latsabb-aktige søstera til Kjersti. Ja, så satt jeg her da, og lurte på: hva skriver man egentlig i et gjesteblogginnlegg? Så jeg kom på: "Google er min venn!" Google fortalte meg om flere gjestebloggere  da jeg søkte på "gjesteinnlegg". Den første bloggeren skreiv om musikk, men det slo jeg fra meg, da jeg ikke engang hører at bordverset ved middagen høres stygt ut. Den andre var et gjesteinnlegg fra en mammablogger. Men jeg er hverken mamma, eller har noen store planer om å bli det med det første. Så den ideen funka heller ikke. Så jeg trykka inn på neste søkeresultat på Google, og håpa på inspirasjon. Det fikk jeg dog ikke. Denne bloggeren skreiv om regn, og la ut et bilde av seg selv med trutmunn og et annet av hunden. Altså ikke særlig inspirerende for min del. Jo, altså, jeg kunne jo tatt bilde av Theo og skrytt av den megasøte bikkja vår, men jeg ville jo på en måte komme med noe litt mer givende enn et søtt bilde av ei bikkje, da..

Etter denne mislykkede inspirasjonsjakten fant jeg ut at jeg måtte nok finne på noe selv, eller er kanskje dette allerede blitt et godt nok innlegg allerede? Tenker det jeg..

Hyggelig å bli kjent! (Eller, jeg kjenner jo ikke dere, dere kjenner meg!)

Hilsen Marie

Hverdagen som sykemeldt (yolo)

Jeg tenker veldig mye på det valget jeg tok om å reise hjem, og noen ganger angrer jeg. Det er så teit å begynt på noe og ikke ha fullført det. Jeg tok permisjon fra sykepleien for å dra i militæret, jeg kunne vært over halvveis i sykepleierstudiet nå. Men nå sitter jeg her og ikke har jeg fullført førstegangstjenesten og ikke er jeg halvveis sykepleier. Noen ganger tenker jeg at jeg skulle blitt. Biti tenna sammen prøvd å være blid og fornøyd og humpe rundt på krykker. Jeg hadde ennå ikke vært ferdig med å spørre folk om hjelp i messa, eller spørre om noen kunnen hjelpe meg med noe tungt. Jeg måtte spørt om kjøre overalt. Og jeg veit at folk hadde blitt lei. Holmen er en byrde. Ja, for det var dessverre det jeg følte. Jeg hater å spørre om hjelp, selv når jeg er funkjsonsfrisk. Jeg savner uniform jeg savner GRU (ja, du leste riktig). Når jeg ser soldater på perm angrer jeg skikkelig. For alle er så stilige i uniform. Og jeg syns at jeg også var det. Jeg savner 213, det beste rommet på Lahaugmoen. Også savner jeg å ha rutiner. For nå flyter dagen utover i en seig røre, uten struktur eller orden. Noen dager står jeg opp kl 8 andre dager ikke før 10-11. Alt er totalt kaos.

Så akkurat nå er livet mitt ganske meningsløst. Jeg har Theo, verdens søteste hund som jeg koser og klapper og duller med. Han ligger forran ovnen, og jeg ligger i sofaen. Så er vi daffe, slappe og late sammen. Det hender jeg må opp for å legge i ovnen. Noen ganger gidder jeg ikke det, så da brenner det ut, og jeg må fyre opp på nytt... Det er ikke alltid jeg gidder det heller, og lar mamma ta det når hun kommer hjem.

I går var jeg og Theo i Drammen. Jeg skulle hente en del til pappas hjullaster for han, så da tenkte jeg at jeg like gjerne kunne ta med bikkja i stede for at han skal ligge å kjede seg hjemme. Han syns alltid det er gøy å sitte forran og se ut av vinduet. I dag skal jeg ingenting. Tenkte å prøve å bli ferdig med strikkeprosjektet jeg driver med. Kan ikke si hva det er ennå, mye mulig noen som leser denne bloggen ikke kan vite hva det er. Også har jeg planer om å tråle Netflix for krimserier og se alt som finnes.

I dag har jeg to uker igjen på krykker hvis alt går etter planen. Til fredag skal jeg på CT og når resultatet der er klart får jeg endelig vite hvordan framtida ser ut. Jeg kan nesten ikke vente med å begynne å jobbe og trene. Det verker i alle armer og bein etter å gjøre noe fornuftig og meningsfylt. Jeg krysser armer, bein og krykker og håper jeg blir kvitt de om to uker!

Til våren skal jeg nordover igjen. Det bestemte jeg meg for allerede før jeg dro derfra. Jeg må se disse folka igjen. Det er masse bra folk som jeg ikke akter å la forsvinne ut av livet mitt på en så tragisk måte. Jeg savner dere alle sammen!! Og skulle gjerne vært sammen med dere og gjort det dere gjør, samme for kaldt, vått, kjedelig eller slitsomt det måtte være.

Det ble mye tekst i dag. Hadde en del på hjertet som måtte ut. Håper jeg har litt mer bilder etterhvert. Det er liksom ikke så mye å ta bilde av her, det er liksom bare meg, og det kan bli litt for mye av det gode!

Hadet!

God natt

Jeg har sett historien om Pi på kino med Jon Henrik i kveld, det var kos på date i Drammen :-) I morra skal jeg til legen. Spennende!

Hade.

Ny uke

Ja, da er det mandag atter en gang. Den femte mandagen i 2013. Min andre mandag her hjemme. Jeg har kjørt Birgitte til skolen i dag. Kan vell egentlig si at det var dagens gjøre mål.

Jeg har lest ut en bok "Drageløperen" veldig god bok, kan absolutt anbefales. Jon Henrik tok med seg playstation da han var her i helga, så fra nå blir det bilspillet Blur for alle penga! Jeg har også et medium strikkeprosjekt på gang som dere skal få se resultatet av etter hvert :-)

Håper den nye oppdateringa av bloggappen fungerer som den skal og at det ikke blir noe tull med publiseringa.

Gleder meg til fiskekaker til middag.

Adijos.