Okei, disse siste ukene etter julepermen har ikke vært lett. Jeg trodde jeg skulle klare meg greit, hoppende rundt på krykker og kanskje få en tilrettelagt tjeneste. Legen ville ha meg hjem, men jeg nekta. Et par dager etter legebesøket skjønte jeg det. Jeg hadde ikke noe mer her å gjøre. Beinet mitt trenger ro, og så mye ro får jeg ikke her selv med en annen tjeneste, det er nesten ting på fritida som er verst. Så jeg tok den vanskelige, veldig kjipe, men nødvendige avgjørelsen om at jeg ønsker å dra hjem. Dette er absolutt ikke noe jeg har lyst til eller ønsker, men i det lange løp vil det være det beste for meg. Jeg ønsker ikke å utsette beinet for for mye belastning og jeg skal ikke ha noe av komplikasjoner seinere, så det beste er at det får de beste forutsetningene for å gro skikkelig. De forutsetningene finnes ikke her. Dessverre.
Dette er noe jeg har bestemt selv. Jeg veit ennå ikke om befalet har noe det tenkte jeg skulle gjøre de ukene jeg ikke kunne delta på ordinær tjeneste. Men det har ingen betydning nå. For jeg har allerede bestemt meg for hva jeg skal gjøre.
Det er sykt trist. Du veit klisjeen om at du ikke veit hva du har før du ikke har det lengre...? Det er så sykt mye bra folk her oppe. Du tar de for gitt, for de er bare der, hver dag, du veit du ser de, også veit du at du skal reise og kanskje aldri se de igjen. Det er da du skjønner hvor bra de er, eller hvor spesielle de er. Alle menneskene i troppen har gitt meg et uforglemmelig halvår, hvor vi både på godt og vondt har lært hverandre å kjenne gjennom øvelser, undervisning, fritid, på Stripa, mønstring og trening. Takk folkens! :)
Jeg veit ennå ikke når jeg skal reise. Får sikkert høre noe etter legetimen jeg har i morra.
- Menig Holmen, enn så lenge..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar