Hva gjør en krøpling?

Jeg kan ikke akkurat si at det anbefales å være sykemeldt med et bein man ikke skal gå på. Jeg skal rett og slett bevege meg minst mulig. Og det resulterer i økte fettlagre. Jeg har ikke trent kondisjon siden september/oktober. Det vil si at jeg har sitti på ræva og spist. Uten å bruke energien. Det værste er at jeg ikke kan bruke energien. Så og si alle mulige bevegelser fra midjen og ned påvirker hofta!

Så, hva gjør man? Jo, klokka står på åtte, så jeg ikke skal sove hele formiddagen og bli en skikkelig dass. Jeg prøver å ha ca et MÅ gjøremål hver dag (er ikke det patetisk?) Mandag var det å ringe legen + et par andre ting. Da var jeg også en tur hos bestemor og bestefar. Tirsdag henta jeg Birgitte på skolen, i går var jeg på spa med Birgitte og i dag.... I dag har jeg ingen mål. Jeg råtner.

Hva gjør man for at tida skal gå? Jo, drikker kaffe/te og strikker/ broderer. Ja, det er også litt patetisk. Hvertfall broderibiten. Jeg kan faktisk lage noe nyttig av å strikke, men broderte duker blir som regel glemt bort i en skuff eller noe :p

Jeg kan se på alle serier i verden, for jeg har all verdens tid. Jeg tenker masse på mine kjære ex-medsoldater som fryser i mange minusgrader, uten sol. I skrivende stund har jeg faktisk sola midt i trynet (litt irriterende faktisk, men orker ikke å flytte meg) haha


Nyt de flotte vinterbildene. Snakkes.

Den følelsen

Du veit når du er blitt dimmitert fra førstegangstjenesten og du går på krykker og må sitte i ro. Ja, da pleier man å sitte på PC'en. Når man er ferdig med å sjekke alle avisene og Facebook for 5. gang på en halvtime, så tenker du: "aha, jeg kan rydde i bilder og dokumenter". Så da setter man i gang og sortere og lage mapper og ordne. Når du har holdt på en stund finner du ut at du ikke har noen bilder fra 2011-2012(!). Og du tenker "De ligger sikkert et lurt sted". Og du leiter og leiter og leiter. Finner de ikke. Du VEIT du tok backup før PC'en ble formatert i sommer, men begynner plutselig å lure på om det ikke ble gjort likevell. Da begynner svettinga. Manisk leter du gjennom alle mappene du har, flere ganger. Svettinga eskalerer. Pulsen øker og du tror du ikke har noen bevis på at du eksisterte i dette tidsrommet. Så, der, rett forran nesa di ligger mappen "Backup PC 14082012". Puhh! Puster letta ut og pulsen synker. 

ææææææææææææ!!!

DEN FØLELSEN vil du ikke ha igjen!!

Hjemme

Ja, da var jeg kommet vell hjem, som det heter. Det faktum at jeg mest sannsynlig aldri skal inn i Setermoen leir igjen, har ennå ikke helt sunket helt inn. Jeg har pakka ut den 32 kg tunge bagen jeg klarte å drasse med meg, samt fått ting på plass på det ekstremt lille rommet mitt, og jeg har sist men ikke minst henta min dyrebare Samsung Galaxy S3 på Lefdal i Drammen der den har vært på et lite rehabiliteringsopphold.

Jeg har masse tid.

Nå er det snart taco-time med min kjære søster og mamma. Det blir bra.

Ha en fin kveld og helg!

Stooooor bag

To søte skapninger.

Savner disse folka!!

Ting skjer

Da begynner endelig ting å skje. Etter mønstring i går var vi på vei til depot for å levere PBU'en min, da jeg fikk vite at det var et problem med sykemeldinga mi som gjorde at jeg ikke kunne dimmiteres. Det viste seg at det lett kunne fikses, men et øyeblikk der var grusomt. Jeg så for meg at jeg måtte rydde alle klærne mine tilbake i skapet og fortsette å være krøplingen i troppen. Men takk Gud for alt som kan fikses. I dag fikk jeg vite at alt er i orden og jeg skal levere PBU'en min på depot i dag. Det bestilles også flybillett til meg i skrivende stund.

ENDELIG!!

Det skal bli så deilig å komme hjem til mamma og pappa og slippe å tenke på om jeg skal ha FR eller pastaskruer til middag, fordi jeg ikke orker å "krykke" de 10 minuttene det tar for meg å komme meg til messa. Jeg kan bare sette meg ved bordet hjemme og spise hva enn det blir servert. Og jeg slipper å stresse med å strekke senga og stille rommet til inspeksjon om morran. Og jeg slipper å belaste beinet mitt.

MEN..

Jeg reiser fra en sabla god gjeng mennesker.

Stakkars folk, de kommer ikke til å klare noe ting uten meg. Ingen veit det, men jeg er egentlig limet i troppen. Så det blir spennende å se hvor lenge ting holder seg sammen uten meg.

Jeg reiser mest sannsynlig i morra, så nå nyter jeg mine siste timer som Menig, i senga med PC'en på fanget og den ekstremt svære bagen forran meg på gulvet, nesten helt pakket.

Jeg gleder meg til å se sola.

Time to drop the bomb

Okei, disse siste ukene etter julepermen har ikke vært lett. Jeg trodde jeg skulle klare meg greit, hoppende rundt på krykker og kanskje få en tilrettelagt tjeneste. Legen ville ha meg hjem, men jeg nekta. Et par dager etter legebesøket skjønte jeg det. Jeg hadde ikke noe mer her å gjøre. Beinet mitt trenger ro, og så mye ro får jeg ikke her selv med en annen tjeneste, det er nesten ting på fritida som er verst. Så jeg tok den vanskelige, veldig kjipe, men nødvendige avgjørelsen om at jeg ønsker å dra hjem. Dette er absolutt ikke noe jeg har lyst til eller ønsker, men i det lange løp vil det være det beste for meg. Jeg ønsker ikke å utsette beinet for for mye belastning og jeg skal ikke ha noe av komplikasjoner seinere, så det beste er at det får de beste forutsetningene for å gro skikkelig. De forutsetningene finnes ikke her. Dessverre.

Dette er noe jeg har bestemt selv. Jeg veit ennå ikke om befalet har noe det tenkte jeg skulle gjøre de ukene jeg ikke kunne delta på ordinær tjeneste. Men det har ingen betydning nå. For jeg har allerede bestemt meg for hva jeg skal gjøre.

Det er sykt trist. Du veit klisjeen om at du ikke veit hva du har før du ikke har det lengre...? Det er så sykt mye bra folk her oppe. Du tar de for gitt, for de er bare der, hver dag, du veit du ser de, også veit du at du skal reise og kanskje aldri se de igjen. Det er da du skjønner hvor bra de er, eller hvor spesielle de er. Alle menneskene i troppen har gitt meg et uforglemmelig halvår, hvor vi både på godt og vondt har lært hverandre å kjenne gjennom øvelser, undervisning, fritid, på Stripa, mønstring og trening. Takk folkens! :)

Jeg veit ennå  ikke når jeg skal reise. Får sikkert høre noe etter legetimen jeg har i morra.

- Menig Holmen, enn så lenge..

Sju serier og et par krykker

Det er litt vanskelig å skrive denne uka. Det er nok hovedsakelig fordi det er svært lite å skrive om. Denne uka har jeg stort sett sitti på ræva. Bokstavelig talt. Som følge av min ekstremt gode karma/sjebne eller hva man skal tro på så humper jeg nå rundt på krykker. Og det er en ganske god grunn til at man ikke tar inn folk som på innrykk/sesjon har brukket bein eller andre skader som gjør at man må gå på krykker eller sitte i  rullestol for den saks skyld. Man kan rett og slett ikke gjøre noe. Lamma. Handicapa. Krøpling. Oldis. Det er mine kalle navn for tida! haha! Det er så koselig. Ikke nok med at jeg er to år eldre enn de aller fleste her inne og i utgangspunktet blir sett på som "gammel", er jeg så heldig at dette tretthetsbruddet har funnet sted i lårhalsen. Great. "Hvor gammel var du igjen sa du? 72?" Hurra. Jeg tør ikke å tenke på hvordan skjelettet mitt vil oppføre seg når jeg faktisk er 72, eller 40. Det lover ikke bra.

Så her sitter jeg da og vurderer hvert tiltak svært nøye, da det er lurt å planlegge, så jeg slipper å gå (les humpe) frem og tilbake hele kvelden. Jeg merker at jeg gidder svært lite. For ingenting er som å ha to krykker som må være med overalt, noe som fører til at du ikke kan gjøre noe annet samtidig mens du går. Heldigvis har en del serier som jeg følger med på begynt å gå igjen nå etter jul. Det gir meg i hvert fall noe å gjøre. Seriene som jeg følger med på for tiden er: Grey's Anatomy, Pretty Little Liars, Once Upon a Time, New Girl, The Lying Game, Nurse Jackie og Switched at Birth. I tillegg ser jeg å Glee, How I Met Your Mother og True Blood med Jon Henrik når vi er sammen. Det kommer en episode i uka, så når jeg er ferdig med å se de episodene jeg har av en serie, ja da begynner jeg på en ny serie da. Før jul fant jeg ut at det kanskje begynner å bli litt mye. Det er veldig lett å bare bli sittende når alt er stress å gjennomføre. Men jeg blir god i engelsk da...:p

Nå skal jeg ta noen av mine 100 daglige sit-ups og 50 push-ups, så blir det litt mer serie.

Fordi min kjære samsung er på sykehuset får jeg ikke tatt noen bra bilder for tida. Derfor blir det dårlig med det i nærmeste framtid.

Holmen slutt.

Nytt år, nye muligheter

Da var vi godt inni 2013. Jeg som trodde det ikke skulle bli jul en gang, blir overrasket for hver dag jeg får oppleve! Dette kan bli et interessant år. Før jul fikk jeg vite at jeg har en stressfraktur (også kalt tretthetsbrudd) i lårbeinet(!). Dette er da altså denne skaden jeg har skrevet litt om her. I 14 uker trodde jeg at jeg gikk med en heftig kjip strekk eller en annen type muskelskade. Men neida, jeg har rett og slett sprekk i beinet. Ikke rart jeg hadde vondt, sier bare jeg!! Nå har jeg altså fått beskjed fra legen om å avlaste med krykker i 8 (! igjen) uker... Så årets første spenningsmoment blir da å se hva som skjer med tjenesten min.

Jeg må innrømme at jeg allerede gleder meg til sommerferien. Vi er snart halvveis i tjenesten, og jeg kan tenke meg at det neste halve året går like fort som alle andre vår-halvår. Plutselig er det påske, så kommer 17 mai og bursdagen min like etter, og så står man der i slutten av juni og har sommerferie.

Julepermen har forresten vært helt super! Fikk vært masse med familie på alle kanter. Ja, for det blir en del å besøke når både min og Jon Henrik sin familie ønsker å se oss og høre hvordan det går her oppe i nord. Vi (Jon Henrik og jeg) har fokusert på oss, og at vi trengte å være litt sammen, og det har ikke slått feil det. Krakow var veldig koselig, deilig å komme seg litt bort.

Etter gårsdagen pang-start (15 timers tjeneste) var det godt å ta kvelden tidlig i dag. Selv om jeg skal innrømme at det ikke er svært slitsomt å ha hovedansvar for vannkokeren. Jeg tror jeg kanskje har et nyttårsforsett om å ta ca 100 sit-ups og 50 push-ups hver dag fra tjeneste-start. Det lover bra med tanke på at jeg ikke rakk det i går...

Ny lengde, ny farge. Brillene ble også med nordover. 

Må alle lesere ha et godt år.