Denne uka var det innspurten i nivå 3 kurset. Drilling og drilling og drilling. Fagbefalet sa at vi skulle drille til vi ble kvalme. Og det har jeg blitt. Jeg var lei caser og GRU (vest, våpen og hjelm). Jeg var lei tørrdrilling på kasserna. Så jeg følte jeg var greit klar til eksamen. Tirsdag var den siste casedagen og da vi fikk vite etter lunsj at vi skulle ta det rolig og kun fokusere på drill og ikke så mye på skadene, ble vi litt glade. Fem minutter senere krabba vi alle mann, på alle fire for å finne "krigsfanger" langt inni en kjeller. En kjeller ingen av oss hadde tenkt eksisterte! Det eneste vi hadde av lys var en liten light-stick hver. Det var mye støv der inne og det var mørkt, og vi leita etter pasientene våre. Så begynte de å skrike, og vi fant de og måtte begynne med evakuering. Vi fikk selvfølgelig ikke lov å gå oppreist så alle måtte tasses krabbende. Jeg er håpløs på tassing. Jeg er liten og ikke veldig sterk. Og alle pasientene er større en meg, jeg hala og dro alt jeg kunne, men var litt lost der jeg satt. Når befalet i tillegg står over deg og skriker at jeg må få pasienten ut fort, uten og skade pasienten mer, innser jeg at dette ikke går. Jeg må be om hjelp fra noen av de andre. Jeg begynner veldig lett å gråte når jeg ikke får til ting jeg på en måte blir pressa til å gjøre, det var på nære nippet, men jeg beit tenna sammen, manna meg opp, som man gjør i militæret og fortsatte uten en tåre.
Hurra! Det blir sikkert verre en gang, men det får en ta da!
Onsdag var skriftlig eksamen og det gikk veldig bra! Jeg var best i klassen :p Torsdag hadde vi praktisk, noe som også gikk veldig bra. Alle bestod. Vi har jo lært å legge inn venekanyle, noe vi skal gjøre på pasienten uansett. Det er veldig varierende om jeg får det til eller ikke, hvertfall hvis pasienten "ikke har årer". Jeg fikk selvfølgelig tidenes åreløse markør. Da jeg satt der med kanyla og skulle stikke og egentlig ikke så noe, tenkte jeg at jeg like gjerne kan droppe å stikke, men det hadde blitt for dumt...så jeg stakk " i blinde" og fikk ingen blodsvar. Det som er så fint er at det ikke er et krav på å treffe og faktisk få inn kanyla for å stå på eksamen. Så da pusta jeg litt letta ut og fortsatte. Jeg kan vel på en måte smykke meg med tittelen Medic nå.
Jeg har trent en del. Men jeg har egentlig ikke lyst til å trene. Jeg vil jo bli i god form og alt det der, men veien dit er kjip. Hver ettermiddag tenker jeg at det er veldig behagelig å se på en serie og slække'n i senga. Men så sier min treningsmotivator Skovli at jeg må trene, og da går jeg som regel og trener. I går klarte jeg 10 push!
Nå er jeg og fem andre jenter i troppen på vei til Tromsø, for å shoppe litt. Blir vell litt julegave handling. Nå er vi snart fremme.
- Holmen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar