SF 2010 - dag 2

Fredag 22. oktober

Det har seg sånn at når man snur så mye på døgnet, så er man våken/trøtt til rare tider. Jeg hadde tendensen til å våkne i 6-tida på morran og være lys våken. Vi hadde ikke lys ved sengene, så skru på lyset og lese, kunne jeg ikke. Enten ble jeg liggende og prøve å fortsette å sove, eller så gikk jeg i dusjen.

Denne stakkars mannen prøvde å tjene litt penger på å spille fele. Men problemet var at det kom ikke en eneste rein tone fra den fela. Bare gnikk-gnikk. Jaja, han prøvde i hvertfall å gjøre noe for pengene da.

Kristine :D

Delancey Street Foundation

I amerika må alt forklares i minste detalj.

Denne dagen dro vi til en organisasjon som heter Delancey Street Foundation. Dette er et sted der narkomane/prostituerte kunne komme å få hjelp. Dette foregår på frivillig basis. Noen får tilbud gjennom fengselet, mens andre kommer inn fra gata og vil få hjelp. Hvis man melder seg til dette er man bundet i to år. Gjennom dette programmet lærer folka vanlig høflig oppførsel og regler og normer. Deretter blir de satt ut i arbeid gjennom organisasjonen. Delancey driver en restaurant, cafe /bokhandel. Alle de som jobber der har en bakgrunn som kriminell/rusmisbruker/prostituert. Alle som er med der får bo i leiligheter som organisasjonen eier. Da får de x-antall måltider hver dag, samt alt det nødvendige av klær og hygieneprodukter. Det er altså lønna de får for å jobbe der. Mange velger å være lengre enn to år, noen hadde faktisk vært der siden Delancey ble etablert i 1971.

Etter omvisninga spiste vi på restauranten deres. Det var veldig rart å tenke seg at alle kelnerne, og til og med kokken hadde en kriminiell bakgrunn. De var kjempe hyggelige, rett og slett veldig vanskelig å se for seg det. Etter restaurantbesøket var det åpent for å gå litt rundt i byen og kikke litt. Og jeg kan jo si at det ble litt mer enn bare kikking!

På slutten av dagen var vi i gaytown – Castro. Som er de homofiles «hovedstad» i USA. Jeg hadde, uheldig som jeg var, vært hos tannlegen dagen før vi dro til San Fran, så jeg hadde ekstremt vondt i tenna, så før jeg kunne spiste måtte jeg dope meg på Paracet. Etter maten ble jeg da selvfølgelig trøtt og slapp, så jeg og ei til tok drosje tilbake til hostellet, siden vi ikke orka å være med å se oss rundt. Det angrer jeg ganske mye på, fordi de så visst ganske mye rart.

Phillip, Karoline og Ulrik (forøvrig de to eneste guttene i klassen)

Dere får bare beklage at innlegget ikke ser bra ut, men jeg har krangla med nettlesern leeeeenge nå!

SF 2010 - dag 1

Velkommen til Kjerstis nye føljetong: San Francsisco 2010. 
Jeg kommer til å lage et innlegg for hver dag. ENJOY!


Torsdag 21. oktober
Vi ble henta av taxi på skolen 0430. Det var egentlig bare å stå opp kl 04, prøve å presse i seg mat og deretter lempe bagasje. Jeg skulle selvfølgelig sovet i taxien, på Gardermoen og på flyet til London, hvorfor får du vite senere. Men sove gjorde jeg ikke, det var selvfølgelig mye spenning og forventninger i lufta og i og med at det var så tidlig ble liksom alt litt ekstra spennende.. :P

Flyet til Heathtrow var fælt. Vi satt på bakerste rad og fant ingen god stilling. Av en eller annen grunn er jeg ikke av typen som klarer å sovne sittende uansett hvor trøtt jeg er, hvis jeg sovner er det ikke lange blunden det blir. Ventinga i London var grei, og så begynte ting å skje. Skyttelbussen kom og vi ble frakta til flyet, "æææ, nå skjer det!"

Greit nok at alle har en egen liten TV-skjerm og man kan velge mellom maaaange filmer, ganske nye faktisk. Mens jeg satt der å prøvde å sove, vred meg fra side til side, så begynnelsen av flere filmer, før jeg fant ut hvilken jeg skulle se, sovnet folk som fluer rundt meg. Irriterende. Slitsomt.

Noe som var ennå mer slitsom var at da vi kom frem til San F. var det evigheter med venting her og der, og kroppen min gikk fortsatt på norsk tid, altså 12 på natta.

Vi skulle rett over gata å spise, så vi slapp å gå så veldig langt. Jeg skal love deg at det var ekkelt. Det første vi møter er en mann i millitærjakke, slagstøvler og ingen bukse. Rett rundt hjørnet kommer det ei litt eldre dame haltende med tilsynelatende alt hu eier i en handlevogn. Det var heller ingen fotgjengerovergang der, så vi løp som noen forskremte mus over. Det lyste "usikker" og "turist" i pannene våres. Kanskje ikke like kult. Det var raskt i seng den kvelden etter et kjapt vietnamesisk måltid.

Noen kule hus utafor byen. På vei fra flyplassen. 

Dette ønsket oss velkommen i resepsjonen på hostellet.

 Grunnet lang reise og trøtte tryner, har jeg ikke med bilder av folk fra denne dagen. :)