Savn og ikke-savn og glede

Jeg savner egentlig militæret litt, samtidig som jeg ikke gjør det. Når jeg ser bilder av folka i den gamle troppen min og hva de driver med, skulle jeg ønske jeg var med. Selv om det kanskje er slitsom og et snev av hat i det de driver med. Som da de var på skimarsj og gravde snøhuler. Det skulle jeg gjerne opplevd. Eller løpe 3000 meter (tro det eller ei) og ta styrketester.

Man kan vel si at formen har synki en god del. Da jeg var på mitt beste var jeg veldig fornøyd med både prestasjonene og kroppen min. Og bare for å få det avklart med en gang, så er det ikke sånn at jeg sitter her hjemme og ikke er fornøyd med kroppen min! Men den var godt trent, noe den ikke er lengre. Det må det være lov å si uten at det skal bli hysteri!

På en annen side, er jeg veldig fornøyd med å være tilbake på sykehjemmet i Sande! Det å gi av min omsorg til andre mennesker er definitivt det jeg vil drive med resten av livet, og det gir meg så mye å se at de som trenger hjelp får en bra hverdag når jeg er der og kan gjøre den bedre for pasienten. Jeg gleder meg veldig til å begynne på andre året på sykepleien til høsten!

Så skal jeg jo ærlig innrømme at det er ting jeg ikke savner med å være oppi nord. Det er for det første all snøen og kulda. Jeg må jo si at da jeg så bilder av snø og snø og snø, når folk dro tilbake til Setermoen etter påsken, og jeg satt her i finværet og så på at snøen smelta, så ville jeg ikke vært i deres militærstøvler. Det andre er levemåten. Bo mange sammen på ett rom, ingen privatliv og lite plass til private saker. Det å leve i en bag er ikke akkurat optimalt. Jeg tenker særlig på f.eks baderomsartikler som ikke kunne bli på badet, men som måtte inn i skapet etter hver gang de ble brukt. Og i skapet måtte det jo se bra ut nesten til en hver tid.

Orden, orden og rutiner. På en måte savner jeg det litt også. For hvis jeg ikke skal på jobb eller har noen andre planer for dagen. Ja, da sover jeg kanskje litt for lenge og får ikke gjort noe fornuftig. Dagen flyter liksom utover. I dag hadde jeg klokka på 8, men klarte ikke å komme opp før litt over 9 og nå sitter jeg er og klokka er over 12 og har ennå ikke rydda opp etter frokosten.

I bunn og grunn er jeg nok mest glad for å være tilbake i det sivile livet. Mer frihet og større plass.

Nok for denne gang. Skal gå en tur med verdens søteste hund, Theo.

Alenetid.

Denne helgen er jeg så heldig å få lov å låne leiligheten til Jon Henriks mor. Jeg skulle egentlig ta med meg ei venninne (Sigrid) men hun ble syk. Men jeg tenkte som så at jeg like gjerne kunne være litt aleine også. Så jeg har virkelig slitt ut øya med å se på serier på Netflix. Først 6-7 episoder av Nikita i går kveld, samt et par til i dag og fire episoder av 4400 i dag. Og det skal bli mer. Også sitter det sikkert noen der ute som tenker, uffamei, bruke så mye tid forran TV'en da gitt! Må jo se å gjørra noe fornuftig, eller være litt ute. Men jeg har satt ned foten. NEI, det skal jeg ikke denne helgen. Jeg har gått til REMA1000 og handla mat (sunn), og det får være nok. Jeg har jobba tre dager denne uka, og det er egentlig ganske mye til meg å være, nå før jeg kommer litt inn i jobbe hverdagen igjen. På sykehjemmet er det en del gåing som mange veit, så beina mine skal hvile denne helgen.

Jeg storkoste meg i sofaen med strikketøyet og TV'en i går og det skal jeg jammen meg gjøre i dag også. Alt det fornuftige for høre uka til!

Det er også en stund siden jeg bare har vært meg. Siden jeg kom hjem (til mamma og pappa) i slutten av januar tror jeg ikke jeg har hatt en eneste hel dag helt aleine. Ikke missforstå meg, jeg syns det er trivelig å være sammen med familien min og ikke minst Jon Henrik og hans familie. Men som de aller fleste veit og har erfart, er det deilig med litt alenetid innimellom. Så dette ble min alene helg. Gleder meg allerede til å være med Jon Henrik neste helg <3

Ha en fin og slapp lørdag folkens og følg mitt eksempel; BLI i sofaen. Det fortjener du!